En liten historie

1. mai 2010 ble det begått en ganske alvorlig forbrytelse på ett ganske lite tettsted i Norge. Forbrytelsen ble naturligvis gjort av en forbryter. La oss kalle han Jens.

70 dager etter at selve forbrytelsen var blitt utført, jobbet politimannen, la oss kalle han Åge, fortsatt med saken. Åge var en flink politimann, men denne saken hadde han slitt litt ekstra med, og ennå ikke oppklart. Det var lite spor og politimannen Åge hadde ingen gode bevis i saken. Åge hadde imidlertid nylig fått en sterk mistanke om at Jens kunne ha noe med forbrytelsen å gjøre. Men uten fellende bevis mot Jens, kunne Åge gjøre lite. Hadde Åge bare klart å bevise at Jens oppholdt seg på åstedet, ja da ville alt bli så mye bedre. Åge bestemte seg for å innhente trafikkdata fra Jens sin teleoperatør.

Åge ringte teleoperatøren Telebror, og spurte om de hadde Jens som kunde. Teleoperatøren Telebror er den største teleoperatøren i Norge. Telebror lagrer trafikkdata fra sine kunder i 90 dager. Åge var glad for det. Han regnet det som mest sannsynlig at Jens var kunde hos det største firmaet. I tillegg var Åge glad fordi Telebror, dersom Jens var kunde der, fortsatt ville sitte med trafikkdata for Jens for samme periode som forbrytelsen var begått. Det hadde tross alt bare hadde gått 70 dager siden forbrytelsen skjedde.

Politimannen måtte imidlertid skuffet konstatere at Jens ikke var kunde hos Telbror. Politimannen tok ringerunden videre til alle operatørene og endte til slutt opp på siste mulighet, nemlig teleoperatøren Freephone. Dette lovet ikke bra. Freephone var en av disse operatørene som kun lagret trafikkdata i 69 dager. Politimannen ringte kundeservice og fikk bekreftet det han var mest redd for. Jens var kunde hos Freephone, og Freephone hadde nylig slettet trafikkdata fra den aktuelle perioden som forbrytelsen hadde skjedd. Irriterende nok for bare et par timer siden! Aaargh tenkte politimannen. Bare fordi det hersens useriøse lille telefonsselskapet Freephone hadde en bemerkelsesverdig kort lagringstid på trafikkdata slapp antagelig Jens unna. Skulle virkelig hele saken til politimannen Åge falle i fisk pga av slike tilfeldigheter? Det måtte bare være galt.

Politimannen Åge tok etter dette til ordet for at man måtte ha et samlet forutsigbart system for sletting av slike trafikkdata i Norge. Et felles system for alle teleoperatører. Det var da helt latterlig at politiet skulle være helt avhengig av slike tilfeldigheter i sin etterforskning. Politimannens argumentasjon og innsats fikk etterhvert gehør hos flere høytstående politifolk og jammen også hos sentrale politikere. Det ble i tillegg flere medieoppslag om tilsvarende saker som den med Jens, hvor forbrytere etter sigende slapp unna, bare fordi de tilfeldigvis benyttet ett og annet telefonselskap med kort lagringstid. Alt mediestyret om den uholdbare situasjonen for politiet, og at de var helt avhengige av den enkelte teleoperatørs lagringsregime, resulterte til slutt i en lovendring med et felles fastsatt lagringsregime for alle operatører. Etter lovendringen måtte alle teleoperatører lagre trafikkdata for sine kunder i 180 dager. Åge ble lokal helt på sin politistatsjon og i lokale medier etter dette.

Teknikeren Truls hadde jobbet i Freephone i flere år. Han kjente datasystemet til Freephone som sin egen bukselomme. Han hadde nylig lest i de lokale avisene om saken med den lokale politimannen og forbryteren som antagelig hadde sluppet unna pga av Freephones lagringsrutiner. Tulleball tenkte Truls. Ingen hadde spurt han om dette. For moro skyld undersøket Truls litt i datasystemet, som han tross alt hadde satt opp selv, og jammen fant han ikke det han lette etter. En ett år gammel backupfil, med trafikkdata tilbake til før 1. mai 2010, med Jens sin trafikkadata.

Politimannen Åge satt på kontoret sitt da han mottok eposten fra en ukjent avsender. I eposten lå det en oversikt over Jens sine trafikkdata et helt år tilbake i tid. Kunne det være sant tenkte han. Skulle han nå endelig klare å oppklare saken med Jens som hadde hengt over han i så lang tid, og som hadde vært en uønsket flekk på hans ellers så fantastiske karriere. Åge kjente han ble varm i hodet av begeistring, mens han sirlig søkte seg nedover i dokumentet bakover i tid. oktober, september, august. Nå skulle han snart finne beviset, det skulle dukke opp der, like foran han på skjermen. ...juli, juni og mai. 30. mai, 29. mai. Åges øyne rullet over de mange trafikkdataopplysningene som fremkom av dokumentet, 4 mai, 3. mai, 2.mai, Der!!! 1 mai. ... men... pokker, hvorfor var det ingen trafikkdata fra akkurat de 4 timene selve forbrytelsen var skjedd? Han lette febrilsk etter en forklaring. Datoene før og etter var stappfulle av trafikkdata, men akkurat de 4 timene var fullstendig tomme for trafikkdata.

Åge kjente han ble varm igjen, med denne gangen skyldes varmen en brennende irritasjon. En irritasjon han kjente igjen fra tidligere, nemlig fra den gangen han tidligere i år hadde oppdaget at han var helt avhengig av teleoperatørenes lagringsrutiner. Skulle det nå vise seg at politimannen var helt avhengig av om Jens hadde brukt telefonen den dagen for å feste han til åstedet? Det var jo helt absurd tenkte Åge. Man kunne da ikke la tilfeldigheter som når en forbryter valgte å ringe være avgjørende for politiets mulighet til å fakke forbrytere. Det ville jo fremstå som helt vilkårlig for politiet om de skulle være avhengig av slikt? Nei, man måtte nok ha et felles regime for folks telefoner som sendte trafikkdata forutsigbart, kanskje en gang i timen, eller to. Man kunne da ikke være avhengig av... Åge brettet opp ermene, dette hadde han gjort før. Dette skulle han klare igjen.