Til hvilken pris?

Hvem kan med åpne øyne argumentere for at vi skal avstå å innføre tiltak som bidrar til at vi hindrer groteske handlinger?

Hvem kan med åpne øyne se på bilder av lik som ligger på bakken, høre beretninger fra overgrepsofre, og samtidig si at vi ikke skal innføre alle mulige tiltak for å hindre dette i fremtiden?

Hvem ønsker å fortelle ofrene, og alle de som føler frykt for at groteske handlinger skal skje dem og deres, at vi ikke kan gjøre alt vi kan for å hindre dette i å skje i fremtiden?

Norske politikere gjør dette hver eneste dag. Våre politikere må nemlig hele tiden fordele de resursene vi har. Hva ville vel ikke 22 friske millioner, øremerket Kriopos sin datakrimavdeling, ha gjort for oppklaring av overgrepssaker på nettet? Jeg vil tro at 12-15 nye årsverk i Kripos med fokus på overgrepssaker med ganske stor sikkerhet vil kunne bidra til at vi hindrer/oppklarer nye brutale overgrep. Et av Europas aller rikeste land bør vel kunne avsette 22 millioner for å avverge noen av de aller mest forferdelige kriminelle handlingene vi har. Eller er det mer riktig å bruke de 22 millionene på noe annet, foreksempel på antidopingsarbeid. Er sportens rykte viktigere enn å redde barn fra groteske overgrep? Du finner svaret her.

Når vi ikke ønsker å bruke ytterligere 22 millioner kroner på å avdekke kriminelle handlinger må vi ta ut kostnaden på andre (ikke-økonomiske) områder. Det er mulig å hjelpe politiet i sin etterforskning uten at det koster penger. Med en liten lovendring kan Stortinget åpne for flere etterforskningsmetoder for politiet, eller gjøre det enklere for politiet å benytte de etterforskningsmetoder de har i dag. Politiet har i dag rett til å (under visse forutsetninger) komme hjem til deg, banke på døren, tvinge seg inn, lukke opp skapene dine, titte under sengen din og gjennom pc-en din. Selvom du sier nei. Det kalles ransaking. Ransaking er imidlertid veldig strengt regulert og innebærer at en rekke vilkår skal være oppfylt før politiet kan gå igang med slike tiltak. Hva med å gjøre det lettere for politiet å foreta ransaking. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at politiet mange ganger skulle ønske å foreta et søk på enkelte individers pc, men har avstått fordi vilkårene etter deres mening ikke har foreligget. En etterforskers intuisjon alene er neppe nok for å tillate en ransaking, selv om en god etterforskers intuisjon ofte kanskje er det beste redskapet politiet har? Bør vi akseptere at en etterforskers intuisjon kan være grunn god nok til å akseptere ransaking? Er det noen kostnad forbundet med det? Er det en grunn til at vi har strenge vilkår for ransaking i dag? Strenge vilkår er vel ikke noe billigere enn mindre strenge vilkår? Vi må jo anta at vi får noen ransakinger som ikke resulterer i annet enn en brydd politimann og en forulempet person som har fått endevendt skapene og pc-en sin uten mening. Men er det en kostnad? Og er vi ikke uansett villige til å ta den kostnaden når det tross alt er ganske sikkert at det også vil føre til flere oppklaringer? Er vi ikke villige til å svelge litt stolthet og sjenanse under et besøk av en ivrig etterforsker så lenge det vil resultere i at vi tross alt vil få avverget vesentlig flere grove kriminelle handlinger? Vi må jo anta at etterforskeren får napp i ny og ne selvom akkurat du var en bomtur?

Det er vanskelig å sette en grense for hvor mye vi vil betale for å få en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Vi må imidlertid sette en grense et sted. Enten det dreier seg om en økonomisk grense eller en grense for hva vi tillater av handlinger fra politiet. Når vi setter den grensen, aksepterer vi også at den neste kriminelle handlingen, som krevde enda litt mer resurser, var for dyr til at det var verdt å avverge den. Selvom det skulle vise seg å være et overgrep mot et lite barn.

Hvor går din grense? 22 millioner? 120 millioner? 500 millioner? 10 milliarder? Færre vilkår for ransaking for politiet? Ingen vilkår for ransaking for politiet? Kontinuerlig mulighet for overvåking via kamera?

Hvem er villig til å stå frem og si at vi må sette grensen et sted, selv om dette medfører at vi oppklarer færre av de mest groteske kriminelle handlingene vi har?

Regjeringen har akkurat fremmet et lovforslag som innebærer at samtlige nordmenns lokasjon, nettverk og kommunikasjonsvaner (trafikkdata) skal pliktlagres i massivt omfang, uavhengig av om noen er mistenkt for noe eller ikke. Altså en fullstendig ukritisk lagring. Politiet har alltid hatt muligheten til å foreta svært personvernkrenkende etterforskningsskritt når det foreligger en mistanke om kriminell handling. Det nye nå er at vi skal prelagre bevis, over svært sensitiv informasjon, uavhengig av om det foreligger noen mistanke. Dette er noe helt nytt og er etter min mening en grensesprengende forrykkelse i balansen mellom statens og borgerne når det gjelder kontrolltiltak. En slik forrykkelse fortjener i det minste en real prinsipiell debatt. Hittil har norske politikere som har stått i bresjen for dette nye lovverket ikke tatt i den prinsipielle debatten med ildtang. Dld-forkjemperne i Arbeiderpartiet, Knut Storberget, Jonas Gahr Støre, Bjørn Jarle Rødberg-Larsen og Helga Pedersen fremmer i tur og orden eksempler på grove overgrep og dårlige utsikter til kriminalitetsbekjempelse dersom vi ikke innfører datalagringsdirektivet. Argumentasjonen deres er på et slikt plan at den like gjerne kan rettes mot Kulturdepartementet som spanderer 22 millioner kroner på antidoping! Hvorfor viser ikke firkløveret overgrepsbildene til dem?

Jeg tror og håper vi i fremtiden vil se tilbake, med forundring, på den tid da vi i Norge startet med tvangslagring av menneskers kommunikasjon, deres bevegelser og nettverk. Vi har alltid, og vil alltid ha, grov kriminalitet. Men vi skal tydeligvis ikke i fremtiden kunne spasere og kommunisere fritt, uten å rapportere til en klam og omsorgsfull stat.