Høyres kompromiss?

Høyre har ikke tatt et endelig standpunkt til datalagringsdirektivet. Det har dog vært uttalt at Høyre ønsker et slags dld-kompromiss. I det minste ønsker Høyre at Arbeiderpartiets/regjeringens forslag til dld må innebære at personvernet blir ivaretatt på en bedre måte enn det som er foreslått i dag. Jeg har forståelse for at dette er en vanskelig sak for Høyre. Og jeg har forståelse for at direktivet i seg selv er vanskelig å få fatt på.

Men Høyres stortingsrepresentanter må ikke lure seg selv når det kommer til et eventuelt kompromiss. Det er nemlig ikke så lett å komme til et kompromiss i saken om datalagringsdirektivet. Saken om datalagringsdirektivet innbyr rett og slett ikke til et kompromiss. Sakens kjerne dreier seg nemlig om en ting som stortingsrepresentantene må ta stilling til:

Skal den norske stat pålegge lagring av samtlige borgeres bevegelser, nettverk og kommunikasjonsvaner, til bruk i en eventuelt fremtidig etterforskning og til kriminalitetsbekjempelse? ... Eller ikke?

Eller sagt på en enda enklere måte:

Skal vi prelagre bevis mot alle norske borgere?

Det står altså om et JA eller NEI til dette spørsmålet. Alle andre spørsmål i tilknytning til datalagringsdirektivet er av helt sekundær art.

Eksempler på sekundære sider av dld-debatten:

1) Om vi skal gjøre det vanskeligere eller lettere for politiet å se på (tilgang) trafikkdata har egentlig ingenting med datalagringsdirektivet å gjøre. Bevisinnhenting er jo en del av de daglige oppgavene til politiet i dag (de kan foreksempel hente ut informasjon fra din pc i dag dersom visse vilkår foreligger). Hvorvidt vi skal innføre en lavere eller høyere terskel for politiets innhenting har altså ikke noe direkte med dld å gjøre. Lovverk som omhandler politiets adgang til å hente ut spor/bevis foreligger i bøtter og spann i dag, og disse reglene kan enkelt endres uavhengig av dld.
2) Hvem som skal få tilgang (politiet, nav, finanstilsynet m.fler?) til foreliggende trafikkdata har heller ingen direkte tilknytning til dld. De forskjellige aktørene har også i dag i mer eller mindre grad rett til å hente ut trafikkdata, på lik linje med andre typer spor/bevis. Dld medfører ingen plikt til endringer i disse forhold.
3) Hvor lenge trafikkdata eventuelt skal lagres er mindre relevant. Har du først lastet ned en ulovlig fil til pcèn din, spiller det mindre rolle hvor lenge du lagrer den. Dette gjelder også den prinsipielle siden av dld, er trafikkdata først lagret spiller det mindre rolle hvor lenge du lagrer den. Det er selve handlingen i utgangspunktet som er essensiell. Hvor lenge du har materialet lagret har en helt sekundær betydning.
4) Hvem som eventuelt skal kontrollere selve uthentingen av trafikkdata er en sideordnet sak. I praksis står det vel mellom Post og Teletilsynet (PTT) på den ene siden og domstolene på den andre. Den ene part (PTT) har mer teknisk spisskompetanse. Domstolene har mer juridisk kompetanse.
5) Hvem som gjennomfører lagringen. Om det er en sentral enhet eller de enkelte teleoperatørene har liten betydning. Litt sikrere, men dog større skadepotensiale om det lagres i én sentral enhet.

Hva ønsker så Høyre å forhandle på i sitt kompromiss?

Tillitsbruddet skjer nemlig når selve pliktlagringen intreffer, uavhengig av om/hvordan/hvem/hvorfor trafikkdata blir benyttet i ettertid.

Skal Høyre først akseptere selve "overgrepet". For så å forhandle om:

1) hvor høy terskel det skal være for å se på overgrepet?
2) hvem som skal få se på overgrepet?
3 )hvor lenge man skal holde på med overgrepet?
4) hvem som skal kontrollere de som får tillatelse til å se på overgrepet?
5) Hvem som gjennomfører overgrepet?

Jeg skal prøve å fortsatt ha forståelse, for partiet Høyre, dersom de går inn for datalagringsdirektivet (selvom det blir svært utfordrende). Men jeg mister nok all forståelse for partiet dersom de påstår at noen færre måneders "overgrep" er det som skal til for et kompromiss.